I en tid der teknologien stormer fremover, har en ny og urovekkende skygge lagt seg over nyhetsbildet: deepfakes. Disse avanserte manipulasjonene, drevet av kunstig intelligens, utfordrer selve fundamentet for vår virkelighetsforståelse. Det er ikke lenger bare et spørsmål om hva som er sant, men om vi i det hele tatt kan stole på det vi ser og hører. Jeg har lenge fulgt med på hvordan teknologien former vår mediehverdag, og sjelden har jeg følt en større bekymring enn nå. Hvordan kan vi, som kritiske mediebrukere, navigere i dette stadig mer komplekse landskapet og skille ekte informasjon fra overbevisende forfalskninger? Denne problemstillingen berører også bredere temaer, som hvordan kunstig intelligens forandrer nyhetsjournalistikken i 2025, og krever vår fulle oppmerksomhet.
Hva er deepfakes og hvorfor utgjør de en trussel
Teknologien bak manipulasjonen
Begrepet «deepfake» er en sammensetning av «deep learning» (dyp læring) og «fake» (falsk), og beskriver videoer eller lydopptak som er manipulert ved hjelp av kunstig intelligens (KI) og maskinlæring. Teknologien gjør det mulig å endre ansikter, bytte ut stemmer, og få personer til å si og gjøre ting de aldri har gjort i virkeligheten. Det som kanskje er mest skremmende, er den økende tilgjengeligheten. Som forskere ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Medietilsynet påpeker, kan enkle deepfakes nå lages med vanlig programvare, uten behov for spesialkunnskaper. Mens mer avanserte versjoner krever større ressurser, er det som trengs for å skape overbevisende nok innhold for sosiale medier innen rekkevidde for mange. Antallet deepfakes på nett har eksplodert; fra anslagsvis 100 000 videoer i slutten av 2020, til rundt 500 000 delte deepfake-lyd- og videoopptak bare i løpet av 2023. Dette er en utvikling som får alarmklokkene til å ringe hos seriøse mediehus og nyhetsbyråer som Reuters, som med rette frykter alvorlige konsekvenser dersom slik teknologi misbrukes i stor skala.
Eksempler på misbruk og alvorlige konsekvenser
Trusselen er ikke lenger teoretisk. Vi har allerede sett eksempler på hvordan deepfakes kan brukes til politisk svertekampanjer, som i USA hvor falske bilder av politikere har blitt spredt. Et spesielt kjent eksempel er den manipulerte videoen av Ukrainas president Zelenskyj, der han tilsynelatende oppfordret soldater til å overgi seg. Selv om denne videoen raskt ble avslørt som falsk, noe som Tekna belyser som en trussel mot vitenskapen, illustrerer den potensialet for å skape kaos og undergrave tillit i kritiske situasjoner. Slike hendelser bidrar til en generell usikkerhet, noe en studie referert av Sveriges Radio tydelig viser: diskusjoner om deepfakes i forbindelse med Ukraina-krigen førte til at mange uttrykte mistillit til alt videomateriale fra konflikten. Dette er en farlig utvikling, da det kan føre til det vi kjenner som nyhetsvegring – hva er det? – at folk trekker seg tilbake fra samfunnsdebatten i ren resignasjon, ute av stand til å skille fakta fra fiksjon. I tillegg til deepfakes, utgjør også såkalte «shallowfakes» – enklere manipulasjoner som kobler delvise sannheter med små løgner – en trussel ved gradvis å erodere tilliten til informasjonskilder.
Utfordringer med å avsløre deepfake-manipulasjon
Teknologiske kappløp og deteksjonsverktøy
Å avsløre en godt laget deepfake kan være ekstremt vanskelig, selv for det trente øye. Data fra 2021 viste at nordmenn klarte å identifisere deepfakes i omtrent halvparten av tilfellene, og denne evnen forventes dessverre å synke etter hvert som teknologien blir mer sofistikert, noe forskning fra NTNU underbygger. Det pågår en kontinuerlig «katt-og-mus-lek» mellom de som lager deepfakes og de som utvikler verktøy for å avsløre dem. Selv om det finnes metoder med høy presisjon for å identifisere manipulert innhold, må disse stadig oppdateres for å holde tritt med utviklingen. Noen plattformer, som Facebook, har innført regler for å fjerne KI-manipulerte videoer, med unntak for satire og parodi, men utfordringen er formidabel.
Et eksempel på programvare for dyplæringsanalyse, som vist her hvor det indikerer ‘NO DEEPFAKE DETECTED’ for en video av en person i en formell setting. Slike verktøy blir stadig viktigere i kampen mot deepfakes, selv om de er i et kontinuerlig kappløp med teknologien som skaper dem.
Den menneskelige faktoren og metadataens begrensninger
Tradisjonelle metoder for verifisering, som å undersøke metadata i videofiler, kan gi ledetråder. Metadata kan inneholde informasjon om når og med hvilken enhet en fil ble spilt inn. Imidlertid, som forskere ved Maryland Cybersecurity Center påpeker, er ikke dette en idiotsikker metode, da metadata kan endres eller fjernes. Dette gjør det spesielt vanskelig å verifisere opptak fra live-hendelser der publikum selv filmer og deler. For å møte denne utfordringen utvikles nye systemer, som TalkLock, som tar sikte på å bruke kryptografiske QR-koder for å verifisere autentisiteten til videoinnhold. Men inntil slike verktøy er allment tilgjengelige og effektive, hviler mye av ansvaret på den enkelte mediebrukers årvåkenhet og kritiske sans.
Selv om teknologiske hjelpemidler som deteksjonsprogramvare, lik den illustrert i bildet ovenfor, utvikles, er det menneskelige øyet og den kritiske tanken fortsatt våre viktigste verktøy. Man kan se etter visuelle inkonsistenser: unaturlige overganger mellom for- og bakgrunn, merkelige konturer rundt ansikter og hender, eller uskarpe detaljer. Men etter min mening blir dette stadig vanskeligere ettersom KI-modellene blir flinkere til å etterligne virkeligheten. Det er en skremmende tanke at det vi ser med egne øyne, kanskje ikke lenger er til å stole på.
Kildekritikk: Ditt digitale selvforsvar mot deepfakes
Grunnleggende prinsipper for digital kildekritikk
I møte med denne flommen av potensiell desinformasjon, blir kildekritikk viktigere enn noensinne. Det handler ikke bare om å avsløre teknisk manipulasjon, men vel så mye om å vurdere konteksten og troverdigheten til informasjonen. Akkurat som fagfolk innen krevende felt som skogbruk stoler på spesifikt og pålitelig utstyr for å oppnå presisjon og sikkerhet, for eksempel ved å velge verktøy fra anerkjente leverandører som https://reimbutikken.no/no/skog/motorsag/sagsverd/ for å sikre optimale resultater, må vi utruste oss med de beste «verktøyene» i form av kildekritiske ferdigheter for å navigere trygt i informasjonslandskapet. Som Källkritikbyrån påpeker i sine verdifulle guider, er den vanligste måten å lure folk med bilder og videoer ikke nødvendigvis avansert teknisk manipulasjon, men rett og slett å lyve om hva innholdet viser eller hvor det stammer fra. Derfor må vi alle bli flinkere til å stille kritiske spørsmål.
Digital kildekritikk (DSC), som bygger på tradisjonell kildekritikk, gir oss nyttige verktøy for å vurdere digital informasjon. Digital source criticism som en metode for å avgjøre om digital informasjon er sannsynlig, pålitelig og forankret i virkeligheten. Dette innebærer å vurdere kildens tendens, hvordan materialet er tolket, og hvilken rolle teknologien spiller. Det er også viktig å se på hva som eventuelt er utelatt. En grunnleggende tilnærming, som Slik kan du avsløre falske nyheter, er å stoppe opp, tenke seg om og sjekke flere kilder. Hvem står bak informasjonen? Er kilden troverdig? Sjekk nettadresser nøye, da falske kilder ofte etterligner kjente nyhetsorganisasjoner. Vær spesielt skeptisk til innhold som vekker sterke følelser, da dette ofte er en taktikk for å få rask spredning.
Konkrete metoder for verifisering
Flere konkrete metoder kan benyttes. Dypfeiker og kildekritikk av videomateriale NDLA tilbyr en utmerket oversikt over sjekkpunkter som også kan brukes for å avsløre deepfakes: Bruk omvendt bildesøk på nøkkelbilder fra videoen for å se om materialet er publisert tidligere i en annen kontekst. Verifiser geografiske kjennetegn ved hjelp av karttjenester. Undersøk metadata hvis mulig, selv om dette kan være manipulert. Sammenlign med andre kilder fra samme hendelse. Still dyptgående spørsmål til kilden om motivet for deling. Ikke minst, konsulter eksperter og samarbeid med andre for å verifisere. Profesjonelle faktasjekktjenester, som Faktisk.no, kan også være en verdifull ressurs, slik Kildekritikk Digital Oppvekst nevner. Det handler om å bygge en kildebevissthet og utvikle det som kalles digital dømmekraft, et begrep Ting 22: Kildekritikk Kompetansebanken for bibliotekutvikling bruker for å beskrive den essensielle evnen til å vurdere informasjon kritisk.
Når tilliten brister: Et kall til digital årvåkenhet
Samfunnsmessige konsekvenser av desinformasjon
Utviklingen av deepfake-teknologi er ikke bare en teknisk utfordring; den rører ved noe fundamentalt i samfunnet vårt – tillit. Når grensen mellom sant og falskt blir flytende, hva skjer da med vår felles virkelighetsforståelse og vår evne til å føre en meningsfull offentlig samtale? Jeg har observert hvordan frykten for manipulasjon allerede får enkelte til å avvise all informasjon som ikke passer med deres eget verdensbilde, noe som forsterker ekkokamre og polarisering. Dette er en utvikling vi må ta på største alvor. For å motvirke dette er det viktig å vite hvordan holde seg oppdatert på en kritisk og reflektert måte.
Veien fremover: Utdanning og medieansvar
Heldigvis er det økende bevissthet rundt disse problemene. Initiativer for å styrke digital dømmekraft i befolkningen er avgjørende. Skole Medietilsynet tilbyr viktige ressurser for skole og undervisning, og læringsmateriell som «Du bestemmer» fra Datatilsynet og Utdanningsdirektoratet har som mål å styrke elevers refleksjon rundt bruk av digitale medier. Journalistikkens rolle som en kilde til verifisert informasjon blir også viktigere, men dette forutsetter at mediehusene selv opprettholder høy troverdighet og er transparente om sine metoder, slik det diskuteres i Vem ska jag tro pa? AI och tilliten UR Plays program «Vem ska jag tro på?».
Fremtiden vil utvilsomt bringe enda mer sofistikerte former for manipulasjon. Men i stedet for å møte dette med resignasjon, må vi ruste oss med kunnskap og kritisk sans. Det handler om å utvikle en sunn skepsis, ikke kynisme. En skepsis som driver oss til å undersøke, spørre og verifisere, heller enn å passivt akseptere eller avvise. Kampen mot deepfakes og desinformasjon er ikke bare en teknologisk kamp; det er en kamp for sannheten, for tilliten og for et velfungerende demokrati. Og den kampen, den må vi alle delta i, hver eneste dag, i hver eneste nyhet vi konsumerer.